Norsk energipolitikk – da ideologi overtok for fysikk

Norsk energipolitikk har de siste årene beveget seg bort fra sitt opprinnelige formål, å sikre landet rimelig, stabil og forutsigbar kraft til befolkning, industri og næringsliv. I stedet har vi gjort oss selv til en del av et europeisk energimarked preget av politiske feilvurderinger, manglende realisme og akutt sårbarhet.

Resultatet er ikke bare høye strømpriser, men økt inflasjon, svekket konkurransekraft og en stadig større avstand mellom politiske beslutninger og folks hverdag.

Et varslet problem

Dette kom ikke overraskende på noen! Store deler av Europa valgte å legge ned velfungerende kjernekraftverk uten å erstatte dem med stabil, regulerbar produksjon av strøm. EU ble mer avhengig av russisk gass, til tross for gjentatte advarsler om at Russland brukte energi som geopolitisk pressmiddel. Dette var kjent allerede før Krim i 2014.

Når energi erstattes med symbolpolitikk, blir konsekvensene brutale. Energi er ikke en mening – det er fysikk, vær og logistikk. Når det ikke blåser, og solen ikke skinner, må noe annet levere. I Europas tilfelle ble svaret russisk gass.

Norske utenlandskabler er import av EUs feilslåtte politikk

Norge valgte samtidig å knytte sitt kraftsystem tettere til det europeiske markedet gjennom utenlandskabler. I seg selv er kraftutveksling ikke problematisk, problemet oppstår når et land med overskuddskraft og lave produksjonskostnader lar egen pris settes av et kontinent i energikrise.

I praksis betyr dette at norsk vannkraft, produsert til lave kostnader, prises som om den var marginal gasskraft i Tyskland. Dermed importerer vi ikke bare kraftflyt – vi importerer Europas energipolitiske feilgrep direkte inn i norske strømregninger.

Dette driver inflasjon i hele økonomien: Strøm → mat → transport → tjenester → rente. Det er en kjede som rammer husholdninger og småbedrifter hardest, mens staten og kraftselskapene sitter igjen med rekordinntekter.

Myten om handlingsløshet

Det hevdes ofte at Norge “må” gjøre dette, at vi er bundet av avtaler og markedsregler. Det er en forenkling.

Selv innenfor dagens rammer har Norge betydelig handlingsrom:

Forsyningssikkerhet kan prioriteres.

Kraftflyt kan reguleres ved knapphet.

Prissetting internt i landet kan differensieres.

Skatter og avgifter kan brukes smartere enn dagens strømstøtteordninger.

Problemet er ikke jussen. Problemet er politisk vilje – og en frykt for konflikt, særlig med EU. Norge har valgt å være “best i klassen”, også når reglene åpenbart ikke er tilpasset vår energivirkelighet.

Hva skjer hvis EU får reell kraftmangel?

Dette er et spørsmål altfor få tør å ta på alvor.

Ved alvorlig kraftmangel vil EU-land prioritere seg selv. Det har vi allerede sett tendenser til som eksportforbud, prisregulering og nasjonale unntak fra markedsregler

I en reell krise vil solidaritet vike for realpolitikk. Da er det naivt å tro at Norge uten videre kan fortsette å levere kraft til et marked som samtidig påfører norske husholdninger ekstreme priser.

Et system som forutsetter at ett land skal fungere som “batteri” for et helt kontinent, uten å beskytte egen befolkning, er ikke bærekraftig – verken politisk eller sosialt.

Norsk energipolitikk må tilbake til grunnleggende prinsipper

Forsyningssikkerhet først.

Stabil og rimelig kraft til eget samfunn.

Marked der det fungerer – regulering der det trengs.

Fysikk før ideologi.

Dette handler ikke om isolasjon eller ansvarsløshet. Det handler om å erkjenne at energi er samfunnskritisk infrastruktur, ikke bare en handelsvare.

Når konsekvensene av politikken rammer bredt og systematisk, er det ikke lenger “markedet” som svikter. Da er det politikken som må endres.

Nils A Brastad, lokallagsleder, Vestnes INP