Svikter vi de mest sårbare innbyggerne i Vestnes?
Når trygghet tar to måneder, hva slags kommune er vi da?
Trygghetsalarm er noe av det mest grunnleggende vi tilbyr eldre og sårbare som bor hjemme. Den skal være der når noe skjer: et fall, et illebefinnende, en akutt situasjon. Trygghetsalarmen er en livline. Likevel må innbyggere i vår kommune vente opptil to måneder bare på å få behandlet en søknad. Deretter kommer ny ventetid før alarmen faktisk blir montert.
Det er ikke bare uheldig. Det er et systemproblem, for dette er ikke normalen i Norge. Flere kommuner opererer med langt kortere saksbehandlingstid enn det vi ser lokalt. I Midt-Telemark kommune er normal behandlingstid rundt tre til fire uker, og da med krav om foreløpig svar dersom det tar lengre tid. Det er et ikke unntak, det er uttrykk for hva som anses som forsvarlig nivå i kommune Norge. Kontrasten til vår egen kommune er derfor vanskelig å bortforklare.
Dette handler ikke om teknologi, men prioritering
En trygghetsalarm er ikke komplisert. Det er en enkel velferdsteknologisk løsning koblet til en responstjeneste som skal sikre rask hjelp når noe skjer. Tildelingen skal gjøres etter en faglig vurdering av behov, på lik linje med andre helse- og omsorgstjenester. Det er ikke en “ekstra tjeneste” man kan skyve på. Det er en del av det grunnleggende sikkerhetsnettet. Når behandlingstiden blir to måneder, og installasjonen kanskje trekker ytterligere ut, er det ikke teknologien som svikter. Det er organiseringen og prioriteringen!
Vi snakker om mennesker, ikke saker i en bunke
Bak hver søknad er det et menneske. En eldre som er redd for å falle. En som bor alene. En som allerede kjenner på utrygghet i egen bolig. Når systemet bruker måneder på å få alarmen på plass, betyr det i praksis at disse menneskene lever uten nødvendig trygghet i uke etter uke. Svikt i organisering rundt trygghetsalarm kan gi økt risiko for alvorlige hendelser, og da holder det ikke å si at vi jobber så raskt vi kan.
Ambisjonene krasjer med virkeligheten
Politikere snakker gjerne om at flere skal bo lengre hjemme. Det er et mål både nasjonalt og lokalt, men da må grunnmuren fungere. En trygghetsalarm er ikke luksus, den er ofte startpunktet. Når selv det tar måneder å få på plass, faller hele premisset om “trygg hjemmeboing” sammen.
Dette må prioriteres
Andre kommuner får dette til. De behandler raskere. De monterer raskere. De prioriterer trygghet høyere. Handler dette om ledelse, organisering, eller vilje til å prioritere det viktigste først?
Hvis vi ikke klarer å levere noe så grunnleggende som en trygghetsalarm i tide, hva er det egentlig vi prioriterer?
Nils Aimar Brastad
Lokallagsleder
Vestnes INP
