Fra pandemi til parodi?
Er parodier like smittsomme som pandemier? I så fall går vi lystige tider i møte. Tenk det; vi kommer til å le oss halvt i hjel gjennom både vinter og vår. Det vil ikke bli ørens lyd å få. Folk vil bytte gråt med latter. Eller tørke snørr og tårer og kaste øl og vinskvetter veggimellom som aldri før.
Når alt kom til alt var pandemiens siste fase en bølge av forkjølelse. Forkjølelse forårsaket like mye av kalde hus og leiligheter, som av en verdensomspennende pandemi, bestående av et virus kalt Omikron. Sistnevnte tok ikke livet av noen som ikke ville tatt kvelden uansett, eller som av ulike årsaker ikke har vaksinert seg. Smittetallene blir behørig dekket av riksdekkende kanaler ved hver eneste nyhetsoppdatering. Det parodiske ligger i alle begrensninger, nedstenginger, skjenkestopper og evt. digitale vaksinepass. De alvorlige konsekvensene alle innsnevringene i livsutfoldelse allerede har fått, er det ikke spalteplass eller lange nok radiobølger til. Selv om også disse «lukter blod». Forunderlige greier.
Kapasiteten på intensivsenger i Norge er 647 senger. I skrivende stund (11.1.) er antall innlagte på intensivavdelinger 85, og synkende for hver dag som går. Selv om smittetallene aldri har vært høyere. Helseminister Ingvild Kjerkol har tydeligvis bestemt seg for at hun skal gå Bent Høie en høy gang. Rekorder skal settes. 50 millioner tester er fraktet til landet. Regjeringen har bestemt at vil skal teste, ikke feste. Men, hva skal vi testes for? God gammeldags forkjølelse? Eller vår tåleevne for maskering, isolering, internering, yrkesforbud, utholdenhet – og lydighet?
For bare få år siden ville det blitt oppfattet som uhørt å sykemelde seg for en forkjølelse. Det ble forventet at man karret seg på jobb, til og med om den biologiske gradestokken var noen ørsmå streker over 37. De aller fleste, også de som jobber innenfor helse og omsorg, stilte på jobb. Tannleger likeså. Man tok noen enkle forholdsregler, som munnbind, og gjorde jobben sin. Kaldblodig nok.
Nå settes man i karantene og påfører dermed sine kolleger dobbelt arbeidspress. Genialt!
Ved Påsketider har vi pådratt oss kronisk gangsperre i mageregionen. Kjære Jonas, Ingvild, Camilla og Espen – kan dere skru av parodien? I alle fall for noen uker, så vi kommer oss til hektene igjen? Vi tåler ikke mer skreddersydd, skrekkblandet fryd nå. Ikke psykefravær heller.
Og vi orker ikke tanken på at det skal innføres Parodipass for de – og bare de – som klarer å slutte å le av våre myndigheter.