Hva med den unge «biomassen»?

I mitt siste innlegg i Vestnesavisa (20.11.25) brukte jeg kraftig skyts. Jeg sparte ikke på kruttet, for å si det slik. Ikke vet jeg hva som skal til for at politikerne våre, både lokalt og sentralt, skal se realitetene i hvitøyet. Jeg har forsøkt, gjennom flere år, å beskrive hvordan dagens eldreomsorg oppleves, både for de eldre og for de pårørende. De eldre beskrives til tider som «biomasse» – og som en urettferdig og ufortjent økonomisk belastning – den unge generasjonen må finansiere hele sitt liv. Også på slutten av sine liv, med reduserte pensjoner.

I hele menneskehetens historie har de eldre blitt ivaretatt av yngre generasjoner. Deres etterkommere – og arvinger. Det har vært nødvendig, logisk og fornuftig. Helt til nå. I Norge, et land med begrenset tilgang på arbeidskraft. Og penger, tro det eller ei.

Derfor forventes det nå at den eldre generasjonen skal ivareta seg selv. Kommunenes bidrag i hjemmetjenesten skal begrenses til teknologiske løsninger for utdeling av medisiner, hjelp til dusjing en gang i blant og digital overvåking. Droner med dosetter vil summe over hodene våre, på sine programmerte ruter til destinasjonene. I både bygd og by.

Hva så med den unge «biomassen»? Unge mennesker som blir gående uvirksomme og vente på svar på jobbsøknad nr. 50, eller mer. Mange bedriftsledere (kunne vi høre på Debatten for en måneds tid siden) gidder ikke en gang å svare på jobbsøknader fra unge mennesker. Eller de gir avslag på søknaden med begrunnelse i at søkeren mangler erfaring. En generasjon spilt utfor sidelinja før de får prøve seg på noe som helst i arbeidslivet.

For snart 3 år siden (26.1.23) sendte jeg følgende brev på epost til hver eneste Stortingsrepresentant:

Sitat: «Gjeninnfør sivil tjenesteplikt, også i helsesektoren

Bare 14% av hvert årskull avtjener sin verneplikt. Og de gjør det i Forsvaret. Alle mellom 19 og 44 år er i prinsippet vernepliktige, selv om de ikke blir innkalt. Det betyr at 86% av alle årskull – knappe 50.000 mennesker – ikke benyttes til noe pålagt samfunnsnyttig arbeid. Det være seg innenfor helse- og omsorgssektoren, skolevesen, barnehage, SFO, eldreomsorg, hjemmetjenester eller kommunale renovasjonstjenester. Ei heller skogrydding, snømåking, opprydding etter industriell forsøpling (hvor ansvarlig eier er «borte») eller andre miljøforbedrende tiltak.

Ordningen med «sivilarbeidere» (folk som nektet å avtjene førstegangstjeneste av samvittighetsgrunner) ble avviklet i 2012.

Mer eller mindre basale behov blir i dag ikke dekket for en stadig økende andel av befolkningen. De eldre. Statens pålegg om kommunenes plikter og befolkningens rettigheter står ikke lenger i et logisk forhold til ressursene som er til rådighet. Verken økonomiske eller fysiske, i form av arbeidskraft. Helsevesenet er få år unna total kollaps, ropes det fra fagekspertisen, men for halvdøve ører i Stortingets sal. La fagfolkene gjøre fagarbeidet, og la ungdommene utføre de trivielle, men nødvendige oppgavene som også må gjøres. Spesielt gjelder dette innen helse- og omsorgssektoren.

Imens går flere titalls tusen ungdommer og kjenner på meningsløshet, ensomhet, angst og apati. De KUNNE fått oppleve personlig vekst, fått innsikt i andres problemer og lidelser, utviklet dannelse, kreativitet og mestring. Hvis våre myndigheter ville, kunne de innkalt alle ungdommer det året de fyller 19 til pliktig samfunnstjeneste. Av naturlige årsaker vil en del av dem være ute av stand til å utføre noen som helst form for tjenesteplikt. Men det store flertallet vil være det. Mellom 30 og 40 000 unge mennesker. Hvert år. I tillegg til de 8000 unge som avtjener verneplikten i Forsvaret hvert år.

La dem velge, etter avholdt sesjon, om de (som kan) vil bære våpen eller om de vil tjenestegjøre ett år som sivilarbeider i kommunal sektor. I dag bor mange av dem hjemme og suger siste rest ut av foresattes økonomiske omsorg. Mens de svinner inn i skjermer og destruktiv navlebeskuelse. Å ikke pålegge dem verneplikt/siviltjeneste er å gjøre dem en bjørnetjeneste. Blir de beordret til en annen kommune så er det fordi det er behov for dem i den kommunen. For en kortere periode.

Det finnes mange forlegninger og ubrukte militærleirer rundt omkring i landet. Steder som kunne gjort nytte som internat for disse ungdommene et års tid. De tåler det, gjør de ikke?

Dette er en arbeidskraftressurs som pr. definisjon har en samfunnstjenesteplikt vi ikke har benyttet oss av siden 2012. Mer enn 400 000 ungdommer vi ikke har gitt denne muligheten til å vise seg selv og andre at de er «dugande» folk. Og som trolig vil bli langt lettere å rekruttere inn i bl.a. helse- og omsorgssektoren etterpå.

De som avtjener militær verneplikt får i dag ca. kr. 6000 i måneden, foruten mat og husly. De 2 tilleggspoengene som følger av avtjent verneplikt må selvfølgelig videreføres. Det samme må de som avtjener sivil tjenesteplikt få. Uansett hva det regjeringsoppnevnte opptaksutvalget måtte mene om tilleggspoenger generelt. Det må da være i landets interesse å påskjønne de som gjør en innsats for landet? Hva slags samfunn vil vi ellers få i framtida?

Å videreføre sin klokketro på teknologiske velferdsløsninger innenfor f.eks. helse- og omsorgs er etter mitt skjønn en kynisk ansvarsforskyvning. Folk trenger folk. Har alltid gjort det. Vil alltid gjøre det. Så enkelt er det. La NAV holde fingrene av dette fatet! Sivile tjenestepliktige kan vel organiseres og administreres av DSB – Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap?

En ordning med sivil tjenesteplikt vil, etter mitt skjønn, uansett tvinge seg fram før eller senere. Hvorfor ikke være i forkant?» Sitat slutt.

Jeg mottok 12 (positive) svar fra ulike Stortingsrepresentanter. Fra 4 forskjellige partier. Om dette er i overkant av det jeg kunne forvente – eller ikke – vites ei. Men vi fikk en kort debatt i det offentlige ordskiftet om det er på tide å gjeninnføre siviltjenesten eller ikke. Uten noen klar konklusjon. Ingen partier har gjort dette til «sin sak». Det er visst ikke slik man høster velgere.

Men, når realitetene ramler inn over oss, – og dem – og uforholdsmessig mange besteforeldre forkommer i egne hjem, i mangel på praktisk hjelp, – da kanskje? Den som lever får se.

Å overlate både den eldre og den yngre generasjonen til seg selv – i alle henseender – er et usedvanlig dårlig sjakktrekk. Det er som å brenne sitt lys i begge ender.

Sigrun Misund
sigrun.misund@gmail.com