Helsekrisen i Møre og Romsdal er resultatet av 15 år med feil politikk
Helsekrisen i Møre og Romsdal er ikke uflaks. Den er politisk skapt.
Den er resultatet av en kurs som har fått fortsette gjennom skiftende regjeringer og stortingsflertall, der Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet alle har hatt makt til å endre systemet – men ikke gjort det grunnleggende oppgjøret som trengs.
I stedet har helseforetaksmodellen fått bestå. Sykehusene er styrt som konsern. Økonomiske krav er skjøvet nedover i systemet. Lokale ledere og ansatte får beskjed om å kutte, effektivisere og løpe fortere, mens de politiske årsakene blir liggende urørt.
Nå ser vi resultatet i Helse Møre og Romsdal.
Foretaket må effektivisere for 410 millioner kroner i år. Selv om dette skulle lykkes – noe som ville være historisk – vil underskuddet fortsatt ligge på rundt 400 millioner kroner. Prognosen peker allerede mot 490 millioner kroner i minus.
Dette er ikke et vanlig budsjettproblem.
Dette er et strukturelt underskudd.
Når et helseforetak kan kutte flere hundre millioner og likevel stå igjen med flere hundre millioner i minus, da er det ikke først og fremst de ansatte, sykepleierne, legene, ambulansearbeiderne eller lokale ledere som har sviktet.
Da er det systemet som har sviktet.
Og systemet er politisk vedtatt, politisk forsvart og politisk videreført.
I over 15 år har de store såkalte «styringspartiene» snakket om trygghet, nærhet og beredskap. Samtidig har de opprettholdt en modell som ikke tar godt nok hensyn til virkeligheten i fylker som Møre og Romsdal.
Dette fylket er ikke et regneark. Møre og Romsdal består av fjorder, øyer, rasutsatte veier, værhardt kystlandskap, lange avstander, industri, fiskeri, verft, transport og spredt bosetting. Beredskap her koster mer enn i tettbygde områder.
Dette er ikke en ny erkjennelse.
Allerede i NOU 2008: 2, Magnussen-utvalget, ble det slått fast at reisetid, spredt bosetting og geografi påvirker kostnadene i spesialisthelsetjenesten. Utvalget pekte på at beredskap, ambulanse og pasienttransport er reelle kostnadsdrivere.
I 2006 utgjorde kostnadene til prehospitale tjenester og pasienttransport 4,5 milliarder kroner, tilsvarende 5,8 prosent av de regionale helseforetakenes samlede driftskostnader. Av dette gikk rundt 2 milliarder kroner til bil- og båtambulanse, nær 600 millioner kroner til luftambulanse og rundt 1,9 milliarder kroner til pasienttransport.
Poenget er enkelt: Avstand koster. Beredskap koster. Geografi koster.
Når politikken likevel ikke finansierer dette godt nok, blir konsekvensen kutt.
Og kuttene treffer ikke byråkratiet først. De treffer kjernen i sykehusdriften.
- Det kuttes i pleiebemanning.
- Det kuttes i døgndrift.
- Det kuttes i intensivkapasitet.
- Det kuttes i operasjon.
- Det kuttes i akuttmottak.
- Det kuttes i vaktordninger.
Dette er ikke effektivisering.
Dette er nedbygging av beredskap.
Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet har alle hatt mulighet til å ta et oppgjør med dette. De har sittet i regjering, støttet budsjetter, styrt departementer og hatt flertall nok til å endre kursen.
Likevel står Helse Møre og Romsdal her: med enorme kuttkrav, voksende underskudd og ansatte som må bære belastningen for en politisk modell som ikke fungerer.
Derfor holder det ikke med flere festtaler om trygghet i distriktene.
Det holder ikke å møte opp i valgkampen og love nærhet, hvis man etter valget forsvarer et system som sentraliserer, presser og bygger ned.
Industri- og Næringspartiet (INP) mener kursen må legges om.
Helseforetaksmodellen må bort. Ikke justeres. Ikke pyntes på. Bort.
Sykehus skal styres politisk, åpent og demokratisk – av folkevalgte som kan stilles direkte til ansvar av innbyggerne. Ikke av foretaksstyrer som skyver ansvaret nedover når problemet ligger oppover.
Drift og investeringer må skilles. Pasientbehandling skal ikke betale prisen for sykehusbygg, renter, avdrag, store IT-prosjekter og prestisjeinvesteringer.
Beredskap i distriktene må finansieres som beredskap. Akuttmottak, fødetilbud, ambulanser, intensivkapasitet og døgnvakt i Møre og Romsdal er ikke luksus. Det er grunnleggende trygghet.
Mer privatisering løser ikke dette. Private aktører følger lønnsomhet. Beredskap følger behov. Det er to forskjellige logikker.
Møre og Romsdal trenger ikke mer av den samme politikken som har ført oss hit.
Møre og Romsdal trenger en ny kurs.
En politikk som setter folk foran systemet. Pasienter foran prestisjeprosjekter. Ansatte foran byråkrati. Distrikter foran sentralisering.
Sykehus er ikke butikk.
Sykehus er beredskap.
Og beredskap bygger vi ikke ned.
Den bygger vi opp.
Audun Karlstrøm, Møre og Romsdal INP
